Jeg har en sykdom som påvirker hverdagen min ganske kraftig. I perioder har jeg store smerter, og til tider sover jeg nesten døgnet rundt. Jeg har en sånn periode nå. Pga medisiner har jeg allermest lyst å krype under dynen og bli der...
Men det er ikke dette jeg skal skrive om nå; det jeg skal skrive om, er de som er min aller beste medisin. De som gjør at jeg faktisk kommer meg ut av sengen hver dag, og gleder meg til det.
Piqant
Piqant er 41/2 år gammel. Han er en norsk varmblods ridehest, og jeg har hatt ham fra han var et år gammel. Da var han liten og søt. Nå er han ikke så liten lenger, men søt er han fremdeles.Jeg og Piqant trener nesten hver dag, for planen er at vi skal bli riktig flinke etterhvert:) I dressur.
For å bli ordentlig flink i dressur, må man nok være ganske prefeksjonistisk. Man må være nøyaktig, sterk og smidig. Dette gjelder både hest og rytter, og dette krever masse masse trening.
Siden Piqant fremdeles er så ung, er vi naturlig nok bare i startfasen. Vi har vært med på to stevner, der vi var med i de laveste klassene. Det gikk veldig bra egentlig, men vi må bare fortsette med treningen.
Trening er jo noe min skranglete kropp har veldig godt av, og ridning er den eneste treningen jeg har funnet at jeg klarer over lengre tid. Når jeg rir, mister jeg både sted og tid, og jeg kjenner ikke på noen smerter, eller at jeg er sliten før jeg er ferdig. Og selv om jeg kanskje har litt vondt og er litt sliten, gir det meg energi nok til å være i godt humør resten av dagen. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skulle gjort om jeg ikke kunne ri jeg...
Og en dag skal jeg og Piqant være med i NM.... ;) (det er ihvertfall drømmen)
Tussi
Min andre store glede er en liiiten pus som heter Tussi. Hun er en tricolorfarget hunnkatt som veier omtrent like mye som en fjær, og er dronningen i huset. Alt som skjer, er på Tussi sin nåde:)
Hun lever det gode liv, der hun krever det beste av mat (tørrfor av en eller annen grunn), og å ligge på fanget når det passer henne. Litt uteliv med jakt må til, men det beste er jo å ligge foran en ovn. Av og til tar energien overhånd, og fremdeles, selv om hun nå er 10 år gammel, flyr hun i lav høyde gjennom stuen, og leker med katteleker som en liten kattunge
Hver morgen når jeg begynner å bevege meg, har jeg små poter på magen, og et mjau i øret. Da er det på tide med en kosestund før vi står opp.
Dyrene mine er virkelig min aller beste medisin.
